En kveld paa Bwawani

Jajaja!
Etter 3 solrike dager paa Jambiani Beach var det paa tide aa komme seg tilbake til byliv og en dag i Stone Town, hovedstaden paa Zanzibar. Vi fikk en slags dorm paa Karibu Inn, hvor vi etter noen timer i smale gater og turistmodus brukte flere timer i dusj og foran speil. utrolig digg! Men vi var jo ikke kommet til Steinbyen for ingenting. Ikveld skulle det festes! Saa vi gikk foerst paa nattmarked og kjoepte grillmat og digg, hvor vi og ble venn med Muhammed a.k.a. Monkeyboy og venn. Mer om ham siden. Etter det gikk vi en tur paa Mercury', hvor Freddy ble foedt. Det var en bar, men det var omtrent det eneste det var og, saa vi gikk raskt igjen. Innom hotellet en rask tur, hvor Mattis fikk hummerinfeksjon og Kri fikk haanden i takviften. Oh, the drama!

saa det tok litt tid, foer vi atter engang hooket up med Monkeyboy som tok oss med til Bwawani, dem kuleste klubben paa Zansibar. Foer var det oeyens beste hotell, naa nattklubb og bar og slikt.
Her var det bare locals, som var spennede nok! Spesielt en gjorde intrykk paa oss.
Approaching Ida: " Hello! Whats your name? You look like a beautiful sunset. You like dancing? After we go to the beach and swim naked. You seen this before (muskattnoett) ? You like some?
Approaching Izze/Inge, som henger ved kanten til gigantisk, tomt basseng: "You know what this is? You know what happens if you eat some?" Izze sier ja, han vil sjekke om hun har peiling, Izze lister opp folgene (danke, Njaal). Fyren prover seg paa samme beach-forslag, "Sometimes we are only black people, but when there are white people as well, it is extra beautiful." Vi sier hoflig nei takk, faasds.

Saa gaar vi ned til disko'n. Seff bare lokal musikk, vi vestlige sliter litt med rytmen. men etter hvert blir vi varm i troeyen og shaker saa godt som hvermansen. Monkeyboy passer paa oss hele kvelden, og etter timer paa dansegulvet en halvsovende Kri og det 5te avslaget paa request om Beyonce eller Shakira, eller Beyonceshakira som hun ogsaa heter, stakk vi til slutt hjem til 2 timer paa puten foer fergen til Dar Es Salaam og flyet til Dehli.

Forovrig forste og siste gang Izze gaar paa byn i safarishorts.

Back to Midtosten

Takket vaerevaar internettfrie tilvaerelse sitter de fleste inne med skrivekloe moter eksponeringsbehov, saa naa skal jeg, Iselin, faa utlop for denne ved aa fortelle om et hyggelig mote med en baker i Arrabi.

Ingvild og undertegnede hadde rotet oss bort i et littt tilsidesliggende, lokalt omraade i byen, paa jakt etter zatar til frokost. Zatar er frokosten Saleh og taxisjaaforen Ibrahim serverte oss flere morgenener, et slags pitabrpd med sesamfro og krydder, dynket iolivenolje. Etter aa ha vandret lang og lenge og lengre enn langt, spurt et dusin lokale arabere etter naermeste baker ved hjelp av miming og kvasiengelsk, endte vi til slutt opp i t bakeri hvor en skautkledd dame viste oss inn. Hun skaffet oss selveste bakermesteren, som kunne engelsk, og som inviterte oss inn til brodovner og nysgjerrige bakergutter. Etter aa ha laget zatar til oss og pratet med oss i ti minutter, inviterte han oss paa ny visitt morgenen etter.

Vi kom mannsterke tilbake med Ida som velvillig paaheng, og med en gang vi kom inn doeren ble vi mott med 'Jaha, kommet for aa hjelpe til?' Fikk utdelt forklaer, og ble satt til aa skvise monster inn paa gule brod. Ble servert kaffe, invitert til aa bo hos ham neste gang vi skulle stikke innom Israel ('Vi blir saa glade i bakeriet naar dere kommer paa besok!"), fikk tusen bilder av en lykkelig poserende baker, og utstyrt med gratis brod nok til aa holde oss gaaende en dag. Kjempekoselig gjestfrihet! Forvent bilder naar vi er kommet frem til Zanzibar, i folgevaare ausralske safarivenner er det internettsted nombah one i Afrika.



Og forresten, Rermzyboy, forvent deg del en av "Ukas Remi" fra Zanzibar as well.

Masai!

Naa sitter vi paa hver vaar data i Arusha , og Mathilde paa en annen nettkafe, saa jeg haaper vi ikke skriver om det samme. Jeg skal ihvertfall fortelle om vaart foerste moete med med en masai . Det blir littt feil aa kalle det for foerstew moete , for vi ser jo faktisk masaier hver dag her i tanzania . Jeg trodde de bodde i smaa hus ute paa savannen der de levde som de alltid hadde gjort (og det er det jo ogsaa mange som gjoer), men de fleste bor rundt i byene sammen med alle de andre menneskene og gaar i sine tradisjonelle masaiklaer . Saa vi har inntrykk av at de er et veldig stolt folkeslag . Faktisk er det mange av dem som gaar rundt med spydet sitt og klubben paa seg midt i byen ogsaa . Nesten alle stedene vi har overnattet , I Snake parken , Twiga og Tarangire har vaktene vaert masaier og mange utesteder har ogsaa masaier som vakter har vi hoert. Men naa vil jeg fortelle om den masaien vi moette i Snake Parken! Den dagen var vi foerst og saa paaa slangene naturligvis , men saa hadde guiden var Edmund anbefalt oss aa besoeke et masaimuseum , noe vi ogsaa gjorde.

Museumsguiden vaar var en 24 aar gammel masaikriger som vi desverre ikke klarer aa huske navnet paa. I begynnelsen var han litt uengasjert og bare lirte av seg fraser som han sikkert hadde pugget og sagt til alle de andre turistene som besoekte stedet, men etterhvert virket det som om han ble mer og mer positive til oss. Museet var et hus der man gikk rundt og saa paa forskjellige utstillinger, f.eks fikk vi se hvordan et masaihus er bygd opp, og hvordan de ser ut inni. Husene er forresten bygd av akasiekvister og kumoekk. Masaiene bruker naturen for alt det er vaert. De l;ager ogsaa te med elefantmoekk oppi fordi elefanten spiser saa mange forskjellige plantrer, og faar med seg det beste fra naturen . Saa naar barn blir syke, kan de faa slik te som medisin. Artig :)

For aa bli en masaikriger slik som guiden vaar var maatte man ikke drepe en loeve slik ryktet sier, det viktigste var at man ble omskjaert. Og det var ikke bare bare ! Det ble ikke gjort paa sykehus, og uten noe form for bedoevelse i det hele tatt. Guttene var i 15 aars alderen da de ble omskjarte, men det verste var at de ikke hadde lov til aa skrike eller graate i det hele tatt . Hvis de lagde noe tegn paa smerte ble de utstoett fra familien og kunne aldri komme tilbake. Guiden vaar sa at dette ritualet var noe han aldri kunne glemme , og vi trodde ham.

Etterpaa omvisningen i museet hadde vi blitt litt close, og han sourte om vi villew bli med ut paa det lokale kvegmarkedet. Her kom masaier fra fjern og naer for aa kjoepe og selge kveg. Masaien vaar ble plutselig veldig interessert i aa hoere om hvordan vi gjorde det med kveghandel i Norge. Han lurte paa om vi hadde et liknende sted i Bergen der vi handlet kveg, hvor mange kuer familiene vaare hadde, og naar vi ikke hadde noen syns han det var kjemperart. Vi syntes det var veldig goey aa snakke med ham og fortelle ham om Norge, for livet vaart hjemme er saa utrolig annrledes fra saann de lever her. Vi skulle oenske han hadde en mailadresse, men det var litt far fetched, saa vi kan nok ikkeha noe kontakt med ham senere . dDagen etterpaa da vi dro, stod han og vinket til oss i porten og vi doede av lykke:)