Vestbredden og forbi

Paa vei gjennom nordre del av Vestbredden stoppet vi paa en bensinstasjon midt i ingenting for aa gaa paa do. Viste seg at dette var ortodokse joders favorite hang-out, smaa skolegutter med korte kroller og store militargutter med lange kroller lekte side om side. Selv om vi hadde faatt beskjed om aa ikke ta bilde av det israelske militaret, poset disse mistenkelig velvillig for oss og andre skuelystne. Dere kan jo se folelsen av surrealisme i Iselins noe forstyrrede utrykk.

Dette bor forresten ikke paa noen maate tolkes som Israelreklame eller noen form for propaganda. De fleste som leser denne bloggen vet vel nok om vaart ganske like politiske staasted allerede.

Uventet besok

Vi tar oss nok en tur tilbake til Israel, for her er det fortsatt en liten historie som bare maa fortelles.....

Etter en koselig kveld sammen med Saleh og familien hans returnerer vi til palasset vart. Det er Saleh og sosteren hans, Samya, som kjorer oss hjem etter besoket. Vi takker for turen, avtaler aa treffes igjen dagen etter, og sier god natt til Saleh og Samya. Klokken narmer seg midnatt, og hele gjengen sitter paa kjokkenet og oppsummerer dagens inntrykk. Plutselig ringer det paa doren. Det blir uvanlig stille paa kjokkenet, for alle er litt skeptiske til det som akkurat skjedde. Vi husker alle at Saleh gav oss klar beskjed om aa ikke aapne doren for noen fremmede, og siden vi allerede hadde sagt takk og farvel til Saleh er det lite sannsynlig at det er han som staar utenfor doren. Det ringer paa igjen. Med Mathilde i spissen gaar vi sakte mot doren, vi maa jo nesten finne ut hvem det er som staar paa andre siden. Alle kvepper til idet en sint arabisk stemme hores gjennom doren. Naa kommer den beste delen.....Etter samtlige har avgitt et lite skrik, begynner vi aa lope til andre siden av huset, dvs. vaskerommet. I lopet av denne flukten presterer Kristina aa falle, men ingen av oss andre merker noe. Her handler det bare om aa redde seg selv. Vi faar forst hore om dette fallet, og den folgende krypingen bortover gangen, naar vi igjen er samlet paa badet. Vi fortsetter inn i et lite vaskerom.

I forste omgang blir det hele ganske morsomt. Tanker om steiningen tidligere i uken, det faktum at vi er i Israel, og Salehs strenge beskjeder om ikke aa aapne doren for fremmede har gjort oss litt smaa-paranoid. Etter litt nervos latter meker vi at Mathilde ikke er med oss. Takket vare artriumet i midten av huset har vi full utsikt til doren, hvor vi far gleden av aa se Mathilde. Vi husker alle hvordan hun tidligere samme dag var smart nok til aa svare paa en av de mange bemerkningene vi faar naar vi gaar rundt i byen, saa vi antar ar hun har tenkt aa snakke med de/den som staar utenfor. Igjen blir vi litt dramatiske. En av oss roper at de kan se oss gjennom artriumet, og jeg (Ingvild) ber alle kaste seg ned paa gulvet. Deretter slaar vi av lyset. Det blir stille, for vi igjen begynner aa le nervost.

Deretter bestemmer vi oss for aa gaa ut aa redde Mathilde, noe som resulterer i at vi finner Mathilde i gangen hvor hun snakker med Saleh. Han hadde kommet tilbake fordi han saa en ustabil gutt luske rundt i hagen vaar. God Stemning.

Israel de förste dagene

Back to Midtosten

Takket vaerevaar internettfrie tilvaerelse sitter de fleste inne med skrivekloe moter eksponeringsbehov, saa naa skal jeg, Iselin, faa utlop for denne ved aa fortelle om et hyggelig mote med en baker i Arrabi.

Ingvild og undertegnede hadde rotet oss bort i et littt tilsidesliggende, lokalt omraade i byen, paa jakt etter zatar til frokost. Zatar er frokosten Saleh og taxisjaaforen Ibrahim serverte oss flere morgenener, et slags pitabrpd med sesamfro og krydder, dynket iolivenolje. Etter aa ha vandret lang og lenge og lengre enn langt, spurt et dusin lokale arabere etter naermeste baker ved hjelp av miming og kvasiengelsk, endte vi til slutt opp i t bakeri hvor en skautkledd dame viste oss inn. Hun skaffet oss selveste bakermesteren, som kunne engelsk, og som inviterte oss inn til brodovner og nysgjerrige bakergutter. Etter aa ha laget zatar til oss og pratet med oss i ti minutter, inviterte han oss paa ny visitt morgenen etter.

Vi kom mannsterke tilbake med Ida som velvillig paaheng, og med en gang vi kom inn doeren ble vi mott med 'Jaha, kommet for aa hjelpe til?' Fikk utdelt forklaer, og ble satt til aa skvise monster inn paa gule brod. Ble servert kaffe, invitert til aa bo hos ham neste gang vi skulle stikke innom Israel ('Vi blir saa glade i bakeriet naar dere kommer paa besok!"), fikk tusen bilder av en lykkelig poserende baker, og utstyrt med gratis brod nok til aa holde oss gaaende en dag. Kjempekoselig gjestfrihet! Forvent bilder naar vi er kommet frem til Zanzibar, i folgevaare ausralske safarivenner er det internettsted nombah one i Afrika.



Og forresten, Rermzyboy, forvent deg del en av "Ukas Remi" fra Zanzibar as well.