Masai!

Naa sitter vi paa hver vaar data i Arusha , og Mathilde paa en annen nettkafe, saa jeg haaper vi ikke skriver om det samme. Jeg skal ihvertfall fortelle om vaart foerste moete med med en masai . Det blir littt feil aa kalle det for foerstew moete , for vi ser jo faktisk masaier hver dag her i tanzania . Jeg trodde de bodde i smaa hus ute paa savannen der de levde som de alltid hadde gjort (og det er det jo ogsaa mange som gjoer), men de fleste bor rundt i byene sammen med alle de andre menneskene og gaar i sine tradisjonelle masaiklaer . Saa vi har inntrykk av at de er et veldig stolt folkeslag . Faktisk er det mange av dem som gaar rundt med spydet sitt og klubben paa seg midt i byen ogsaa . Nesten alle stedene vi har overnattet , I Snake parken , Twiga og Tarangire har vaktene vaert masaier og mange utesteder har ogsaa masaier som vakter har vi hoert. Men naa vil jeg fortelle om den masaien vi moette i Snake Parken! Den dagen var vi foerst og saa paaa slangene naturligvis , men saa hadde guiden var Edmund anbefalt oss aa besoeke et masaimuseum , noe vi ogsaa gjorde.

Museumsguiden vaar var en 24 aar gammel masaikriger som vi desverre ikke klarer aa huske navnet paa. I begynnelsen var han litt uengasjert og bare lirte av seg fraser som han sikkert hadde pugget og sagt til alle de andre turistene som besoekte stedet, men etterhvert virket det som om han ble mer og mer positive til oss. Museet var et hus der man gikk rundt og saa paa forskjellige utstillinger, f.eks fikk vi se hvordan et masaihus er bygd opp, og hvordan de ser ut inni. Husene er forresten bygd av akasiekvister og kumoekk. Masaiene bruker naturen for alt det er vaert. De l;ager ogsaa te med elefantmoekk oppi fordi elefanten spiser saa mange forskjellige plantrer, og faar med seg det beste fra naturen . Saa naar barn blir syke, kan de faa slik te som medisin. Artig :)

For aa bli en masaikriger slik som guiden vaar var maatte man ikke drepe en loeve slik ryktet sier, det viktigste var at man ble omskjaert. Og det var ikke bare bare ! Det ble ikke gjort paa sykehus, og uten noe form for bedoevelse i det hele tatt. Guttene var i 15 aars alderen da de ble omskjarte, men det verste var at de ikke hadde lov til aa skrike eller graate i det hele tatt . Hvis de lagde noe tegn paa smerte ble de utstoett fra familien og kunne aldri komme tilbake. Guiden vaar sa at dette ritualet var noe han aldri kunne glemme , og vi trodde ham.

Etterpaa omvisningen i museet hadde vi blitt litt close, og han sourte om vi villew bli med ut paa det lokale kvegmarkedet. Her kom masaier fra fjern og naer for aa kjoepe og selge kveg. Masaien vaar ble plutselig veldig interessert i aa hoere om hvordan vi gjorde det med kveghandel i Norge. Han lurte paa om vi hadde et liknende sted i Bergen der vi handlet kveg, hvor mange kuer familiene vaare hadde, og naar vi ikke hadde noen syns han det var kjemperart. Vi syntes det var veldig goey aa snakke med ham og fortelle ham om Norge, for livet vaart hjemme er saa utrolig annrledes fra saann de lever her. Vi skulle oenske han hadde en mailadresse, men det var litt far fetched, saa vi kan nok ikkeha noe kontakt med ham senere . dDagen etterpaa da vi dro, stod han og vinket til oss i porten og vi doede av lykke:)