Neimen, er det Everest jeg ser i gryningen?

Som dere alle (eller i hvert fall nesten alle) vet, har vi nettopp tilbragt ca 4 dager i det herlige landet Nepal. Herlig mest av alt fordi vi ikke foelte vi kom til aa faa byllepest om vi gikk ute i gaten, i motsetning til i India. Men det har Mathilde saa vakkert forklart allerede i innlegget under!
Dette innlegget er ikke reklame for Mathilde sine skriveegenskaper, men derimot reklame for en annen vakker liten sak. Eller en vakker stor sak faar jeg heller si. Faktisk verdens stoerste sak, hvis sak hadde vaert det samme som fjell.

Siste dag vi var i Nepal foelte jeg, Eni, sammen med mine venner Kristina og Ingvild, at det hadde vaert artig aa faa se dette fjellet vi hadde hoert saa mye snakk om. Klokken 06.45 moette vi opp for aa dra til flyplassen. Derfra skulle vi, utrolig nok, ta et fly som skulle sirkulere litt rundt over Himalaya-fjellene til ivrige turisters, deriblandt oss selv, glede! Og glede ble det paa hoeyt nivaa.
Flyet var ikke saerlig stort, rommet ca 20 stk, men vi var bare 3 saa det gjorde jo ingenting:) Vi fikk utdelt hvert vaart kart og flyturen startet.
Etter vi hadde kommet opp i passelig hoeyde kom en flyvertinne rundt og pekte paa kartet vi hadde faatt utdelt og deretter ut vinduet mens hun sa noe jeg gjetter var navnet paa de forskjellige fjellene. Jeg spilte med. Fjelltoppene var rett utenfor vinduet vaart, noe som definitivt var en spesiell opplevelse.

Etter kanskje 15 minutter i fri flyt skuet vi et fjell som var mye hoeyere enn de andre (det var egentlig like hoeyt som resten jeg bare sier det for aa faa det til aa hoeres ekstra spesielt ut), og vi ble vinket frem i cockpitten en etter en for aa faa bedre utsikt.
Pilot: "Look, look. Mt. Everest!"
Eni: "Where???"
Pilot: "There, there"
Eni: "The one with the cloud?"
Pilot: "Yes, yes. I take picture for you"
Snapper kameraet ut av Eni sin haand foer hun faar tenkt seg om
*snapp snapp snapp*
Eni: "Sweet!"

Mt. Everest var det siste fjellet i rekken vi fikk se saa derifra satte vi kursen hjemover. Hjemturen tilbragte vi med aa se paa alle bildene vi hadde tatt. De viste alle sammen bare en haug med fjell, men vi var alle enige om at bildene var helt fantastiske og at dette hadde vaert en av de mest fantastiske opplevelsene vi noen gang hadde opplevd. Eller spirituelle opplevelsene som Ingvild saa fint kalte det. Og jeg er forsaavidt enig. (Ingvild hadde forresten bursdag i gaar og var dermed foerst ute av oss til aa runde the big 2-0, feiring og blogg av det kommer senere!)

Turen ble avsluttet med at vi alle fikk hvert vaart ganske saa cheesy og photoshoppete diplom, men siden vi foelte vi hadde opplevet nirvana saa gjorde det ingenting.
De er naa soete de Nepaleserne:)